Enten man nettopp har fått innvilget visum eller venter på behandling av søknad, kan det være perioder der den utenlandske partneren står uten jobb og nettverk, alene hjemme i et fremmed land.
10 ting partneren din kan gjøre mens han/hun er alene hjemme:
Frivillige aktiviteter
Det er gratis å være frivillig, det føles godt og det er en arena å møte andre mennesker på. På Norges Frivilligsentraler finner man lokale sentraler og andre ressurser. En annen fin frivillig aktivitet er å hjelpe til på arrangement og festivaler.
Norskkurs
Mange av norskkursene i dag bruker Ny i Norge, og dersom man ikke ønsker å betale for kurs eller kursmateriale, kan man sette seg på venteliste og låne via biblioteket.
Øve på norsk sammen andre
Det finnes gratis ressurser for de som ønsker å lære seg norsk (Røde kors har et supert opplegg i Oslo), blant annet sosiale møteplasser hvor man kan øve på norsken. Dersom det ikke finnes der dere bor, er det jo alltids mulig å være den som starter noe slikt? Det finnes også kaféer med ukentlige arrangement for de som ønsker å øve på norsken sin.
Send på skattejakt
En venninne av meg aktiviserte partneren sin ved å sende ham avgårde for å finne ulike attraksjoner, bygg og områder i byen vår. Han måtte dokumentere at han hadde vært der ved å ta bilde med telefonen sin. Eksempel: Hun kunne be ham finne ut hvor slottet var, hvor mange trappetrinn det var foran rådhuset eller hvilken t-bane man må ta for å komme seg til Frognerseteren (Linje 1 - Frognerseteren...).
Biblioteket
Det er mange som nå bruker biblioteket som oppholdssted - det er stille, gratis og det finnes masse bøker på ulike språk og felt. Mannen min bruker fortsatt biblioteket en hel del, og liker at det gir ham "noe å gå til"
Husarbeid
Kanskje ikke det morsomste, men det kan bli veldig usunt med et forhold der en part jobber OG bidrar hjemme, mens den andre bare sturer hjemme uten å vaske, rydde og ordne. Noen menn vil kanskje synes det er et nederlag å både gå uten arbeid OG gjøre typiske kvinneoppgaver hjemme, men finner man kompromisser som begge kan leve med er det nok lurt at den som går hjemme tar en større del.
Bli en kløpper på å finne arrangementer
Dersom man bor på et sted av en viss størrelse er det godt mulig at det er en hel del morro som skjer uten at man vet om det. Lær partneren din hvordan han/hun kan søke etter arrangementer: utstillinger, forelesninger, debatter og events. En hel del foregår på dagtid, mye er på engelsk, og noen ganger får man servert mat til og med. Sjekk lokale kulturinstutisjoner, fagforeninger og interesseorganisasjoner jevnlig, og meld dere på nyhetsbrev.
Småjobber i hjemmet og for venner og familie
Enten det er å fikse ting, lage småting, passe en undulat - det er veldig godt for selvfølelsen å bidra. Småjobber under 4000 er skattefrie, og det blir en slags gråsone hvorvidt man kan ta betalte småjobber dersom man ikke har opphold/skattekort.
Dra på lunchdate
Har du mulighet, så kan dere møtes til lunsj en gang i blant. Partneren din kommer seg ut på dagtid, og du får et avbrekk fra rutinene ellers. Eventuelt kan du bli plukket opp etter jobb?
Ta et kurs eller prøv noe nytt sammen
Vi meldte oss inn i et kor, det går ann å prøve seg på dansing, melde seg på et quiz-lag, håndarbeidslag, sportslag eller turforeninger.
Showing posts with label Ventetid familiegjenforening. Show all posts
Showing posts with label Ventetid familiegjenforening. Show all posts
Saturday, June 27, 2015
Saturday, June 20, 2015
Den som venter på noe godt..
...kan bli veldig deprimert dersom man har ventet forgjeves.
Det kan være vanskelig å holde motet oppe mens man venter på svar på noe så viktig som en søknad om familiegjenforening. Ventetiden er rett og slett tøff for de fleste.
Det er tungt å gå og grue seg til et eventuelt avslag
Dersom man er usikker på om man møter kravene til inntekt eller er redd for å bli mistenkt for proforma, kan ventetiden bli ekstra tung. Ventetiden er uutholdelig lang for mange, og etterat man har levert inn en søknad blir man sittende hjelpesløs og vente på svar. Lært hjelpesløshet er noe man ofte ser utvikle seg hos dyr i fangenskap eller mennesker i usunne forhold, og er gjerne et resultat av manglende påvirkning på egen situasjon. Lært hjelpesløshet resulterer i apati og manglende evne til å komme ut av vonde situasjoner, og ender ofte med depresjoner.
De fleste utvikler kanskje ikke helhjerta depresjoner av å gå og være redd for å få avslag, men det er uansett viktig å forsøke å ikke gå og kverne på de negative aspektene dersom man er usikker. Kanskje kan man bruke tiden til å lære mer om EØS-løsningen eller undersøke om det finnes andre visum og muligheter (kan partneren komme på et arbeidsvisum? Kan man endre sin egen situasjon slik at man enklere kan anke? Finnes det unntak som gjelder dere?)
Det er tungt å sette livet på vent
Selv om man ikke venter å få avslag på en søknad, kan det være tungt nok å måtte sette livet på vent på ubestemt tid. Man vet jo ikke om man får innvilget søknaden eller ikke, og man vet i hvert fall ikke når. Samtidig vil de fleste ha et behov for å planlegge - man skal jo starte et liv sammen på et nytt sted.
Ikke alle vil snakke om det
Vær forberedt på at familie og venner vil spørre om hvordan det går med søknaden, med ventetiden, med ditt og datt om og om og om igjen. Det blir en måte å si "hvordan går det?" på for de som står på utsiden. Jeg syntes det var utrolig hyggelig å bli spurt, og satt pris på å få snakke om det med alle som ville høre, men jeg vet at andre har hatt det motsatt. Det er lov å si at man ikke vil snakke om det, og det er lurt å høre med partneren sin om hva de mener om det (mannen min hatet nemlig å skulle snakke om det i tide og utide).
Det er tungt for den som venter i Norge, men som er utenfor alt
Da vi søkte om familiegjenforening, kunne mannen min vente i Norge mens søknaden ble behandlet. Vi sa til andre at vi var "heldige" som hadde den muligheten, og det var forsåvidt sant nok. Som student hadde jeg hatt vansker med å nå inntektskravet, og jobbet masse ved siden av studiene for å nå kravet. Jeg hadde ikke hatt mye tid til å reise og møte mannen min, og i hvert fall ikke dersom jeg skulle reist helt over til USA for å besøke ham! Samtidig var det tungt for mannen min å skulle gå alene hjemme hele dagen mens jeg studerte og jobbet (nattevakt for det meste).
Les mer: Hjelp - partneren min er alene hjemme!
De som venter på en visumsøknad i Norge har ikke samme rettigheter som man får dersom søknaden innvilges. Man har ikke krav på helsetjenester (med mindre det er akutt og alvorlig), man får ikke lov til å jobbe (med noen få unntak) og man får ingen sosiale tjenester. Mannen min synes det var særlig tøft om vinteren når alt var kaldt, glatt (jeg hadde mye morro med akkurat den biten) og mørkt.
Det kan være vanskelig å holde motet oppe mens man venter på svar på noe så viktig som en søknad om familiegjenforening. Ventetiden er rett og slett tøff for de fleste.
Det er tungt å gå og grue seg til et eventuelt avslag
Dersom man er usikker på om man møter kravene til inntekt eller er redd for å bli mistenkt for proforma, kan ventetiden bli ekstra tung. Ventetiden er uutholdelig lang for mange, og etterat man har levert inn en søknad blir man sittende hjelpesløs og vente på svar. Lært hjelpesløshet er noe man ofte ser utvikle seg hos dyr i fangenskap eller mennesker i usunne forhold, og er gjerne et resultat av manglende påvirkning på egen situasjon. Lært hjelpesløshet resulterer i apati og manglende evne til å komme ut av vonde situasjoner, og ender ofte med depresjoner.
De fleste utvikler kanskje ikke helhjerta depresjoner av å gå og være redd for å få avslag, men det er uansett viktig å forsøke å ikke gå og kverne på de negative aspektene dersom man er usikker. Kanskje kan man bruke tiden til å lære mer om EØS-løsningen eller undersøke om det finnes andre visum og muligheter (kan partneren komme på et arbeidsvisum? Kan man endre sin egen situasjon slik at man enklere kan anke? Finnes det unntak som gjelder dere?)
Det er tungt å sette livet på vent
Selv om man ikke venter å få avslag på en søknad, kan det være tungt nok å måtte sette livet på vent på ubestemt tid. Man vet jo ikke om man får innvilget søknaden eller ikke, og man vet i hvert fall ikke når. Samtidig vil de fleste ha et behov for å planlegge - man skal jo starte et liv sammen på et nytt sted.
Ikke alle vil snakke om det
Vær forberedt på at familie og venner vil spørre om hvordan det går med søknaden, med ventetiden, med ditt og datt om og om og om igjen. Det blir en måte å si "hvordan går det?" på for de som står på utsiden. Jeg syntes det var utrolig hyggelig å bli spurt, og satt pris på å få snakke om det med alle som ville høre, men jeg vet at andre har hatt det motsatt. Det er lov å si at man ikke vil snakke om det, og det er lurt å høre med partneren sin om hva de mener om det (mannen min hatet nemlig å skulle snakke om det i tide og utide).
Det er tungt for den som venter i Norge, men som er utenfor alt
Da vi søkte om familiegjenforening, kunne mannen min vente i Norge mens søknaden ble behandlet. Vi sa til andre at vi var "heldige" som hadde den muligheten, og det var forsåvidt sant nok. Som student hadde jeg hatt vansker med å nå inntektskravet, og jobbet masse ved siden av studiene for å nå kravet. Jeg hadde ikke hatt mye tid til å reise og møte mannen min, og i hvert fall ikke dersom jeg skulle reist helt over til USA for å besøke ham! Samtidig var det tungt for mannen min å skulle gå alene hjemme hele dagen mens jeg studerte og jobbet (nattevakt for det meste).
Les mer: Hjelp - partneren min er alene hjemme!
De som venter på en visumsøknad i Norge har ikke samme rettigheter som man får dersom søknaden innvilges. Man har ikke krav på helsetjenester (med mindre det er akutt og alvorlig), man får ikke lov til å jobbe (med noen få unntak) og man får ingen sosiale tjenester. Mannen min synes det var særlig tøft om vinteren når alt var kaldt, glatt (jeg hadde mye morro med akkurat den biten) og mørkt.
Subscribe to:
Posts (Atom)