Den som venter på noe godt..

...kan bli veldig deprimert dersom man har ventet forgjeves.

Det kan være vanskelig å holde motet oppe mens man venter på svar på noe så viktig som en søknad om familiegjenforening. Ventetiden er rett og slett tøff for de fleste.

Det er tungt å gå og grue seg til et eventuelt avslag
Dersom man er usikker på om man møter kravene til inntekt eller er redd for å bli mistenkt for proforma, kan ventetiden bli ekstra tung. Ventetiden er uutholdelig lang for mange, og etterat man har levert inn en søknad blir man sittende hjelpesløs og vente på svar. Lært hjelpesløshet er noe man ofte ser utvikle seg hos dyr i fangenskap eller mennesker i usunne forhold, og er gjerne et resultat av manglende påvirkning på egen situasjon. Lært hjelpesløshet resulterer i apati og manglende evne til å komme ut av vonde situasjoner, og ender ofte med depresjoner.

De fleste utvikler kanskje ikke helhjerta depresjoner av å gå og være redd for å få avslag, men det er uansett viktig å forsøke å ikke gå og kverne på de negative aspektene dersom man er usikker. Kanskje kan man bruke tiden til å lære mer om EØS-løsningen eller undersøke om det finnes andre visum og muligheter (kan partneren komme på et arbeidsvisum? Kan man endre sin egen situasjon slik at man enklere kan anke? Finnes det unntak som gjelder dere?)

Det er tungt å sette livet på vent
Selv om man ikke venter å få avslag på en søknad, kan det være tungt nok å måtte sette livet på vent på ubestemt tid. Man vet jo ikke om man får innvilget søknaden eller ikke, og man vet i hvert fall ikke når. Samtidig vil de fleste ha et behov for å planlegge - man skal jo starte et liv sammen på et nytt sted.

Ikke alle vil snakke om det
Vær forberedt på at familie og venner vil spørre om hvordan det går med søknaden, med ventetiden, med ditt og datt om og om og om igjen. Det blir en måte å si "hvordan går det?" på for de som står på utsiden. Jeg syntes det var utrolig hyggelig å bli spurt, og satt pris på å få snakke om det med alle som ville høre, men jeg vet at andre har hatt det motsatt. Det er lov å si at man ikke vil snakke om det, og det er lurt å høre med partneren sin om hva de mener om det (mannen min hatet nemlig å skulle snakke om det i tide og utide).

Det er tungt for den som venter i Norge, men som er utenfor alt
Da vi søkte om familiegjenforening, kunne mannen min vente i Norge mens søknaden ble behandlet. Vi sa til andre at vi var "heldige" som hadde den muligheten, og det var forsåvidt sant nok. Som student hadde jeg hatt vansker med å nå inntektskravet, og jobbet masse ved siden av studiene for å nå kravet. Jeg hadde ikke hatt mye tid til å reise og møte mannen min, og i hvert fall ikke dersom jeg skulle reist helt over til USA for å besøke ham! Samtidig var det tungt for mannen min å skulle gå alene hjemme hele dagen mens jeg studerte og jobbet (nattevakt for det meste).
Les mer: Hjelp - partneren min er alene hjemme!

De som venter på en visumsøknad i Norge har ikke samme rettigheter som man får dersom søknaden innvilges. Man har ikke krav på helsetjenester (med mindre det er akutt og alvorlig), man får ikke lov til å jobbe (med noen få unntak) og man får ingen sosiale tjenester. Mannen min synes det var særlig tøft om vinteren når alt var kaldt, glatt (jeg hadde mye morro med akkurat den biten) og mørkt.